søndag 28. august 2016

Selvhjelp. Min analyse.

Det er så mange som sier at Folkeopplysningen er et underholdningsprogram og har bare vitenskap som ledetråd så man bør ikke ta det så alvorlig. Når jeg kritiserer forskningsperspektivet deres, kunne jeg gjort underholdningen noe bedre selv kanskje?

Ja, det mener jeg faktisk. Ikke alene, men om jeg hadde vært en del av redaksjonen skulle vi brukt en del av det som ble brukt, og så skulle vi servert en bedre og mer treffende analyse. Ok, da antar jeg at det er flere i befolkningen som syns analyse er morsomt, så here goes.

lørdag 27. august 2016

Vitenskapelig avkledningsmanøver

Andreas Wahl er programleder og frontfigur for et underholdningsprogram som etter sigende driver folkeopplysning. Sesongen starter med avkledning av selvhjelp som vitenskap.

Min kommende doktoravhandling på opplevelsesnæring har et nærliggende tema – empirien min er folk som har hatt såpass suksess med bygdeutvikling at de får holde foredrag om hva de gjør til folk som er betalt for å høre på. Jeg har fulgt dem gjennom flere år, undersøkt hva som gjør et foredrag til et godt opplevelsestilbud, og hva, om noe, det er mulig å lære av foredragene.

I lys av min forskning kan jeg se Folkeopplysningen på to måter. Jeg kan analysere programmet som jeg ville analysert et foredrag, i skjæringspunktet mellom underholdning og undervisning. Jeg kan også analysere den vitenskapelige kritikken av fenomenet selvhjelp.

Underholdningsaspektet er upåklagelig. Etter å ha presentert fenomenet starter forskningen med å be en mann med forskertittel om å oppsummere fellestrekk fra selvhjelpsbøker siden han har lest så mange av dem. 52 faktisk. Disse er:

Sett deg mål
Tenk positivt
Styrk selvtilliten

Forskerens tekstanalyse blir til påstander som kan sjekkes ut. Wahl drar til utlandet for å finne forskere som kan motsi hver enkelt påstand. Så drar han hjem, og følger oppskriften sin til å sette sammen det han kaller en tynn suppe av kjendis og kjøleskapsmagneter til et inspirasjonsforedrag.

Sjefen til en gruppe tilhørerne har avtalt at de skal bli lurt i beste sendetid. Etterpå sier de at det var inspirerende å høre om hennes livsvisdom, og vi nærmer oss klimaks. Så blir folk som var på et foredrag for noen måneder siden oppringt. Selv om også de sa at det var inspirerende like etterpå, husker de ingenting.

Oppdraget fullført. Ergo:

Selvhjelp, som alt annet programmet har tatt for seg, er ikke vitenskapelig. Dermed bør man ikke lese sånne bøker.

Alle vi som har kjent på ubehaget med å gjøre ting på oppfordring, som å stå med armene i været og rope «Jeg er en rockestjerne», får muligheten til å snakke om at det der er bare tull. Forskningen har krasjet festen, grinebiterne har vunnet.

Men er dette forskning?


Programmet skisserer lange kausalitetskjeder uten å korrigere for sammenfallende faktorer. Det er vel ikke helt akseptabelt innen naturvitenskapelig forskning? Samfunnsvitenskap kan jeg lett fastslå at det ikke er.

Det beste av analysen er når veltalende selgere av =Oslo setter perspektiv på ”hemmeligheten” om at du kan tiltrekke deg det du ønsker ved å tenke positivt. Etter to uker har ingenting skjedd, og de er gode til å fortelle hvorfor. Hvorfor er dette god historiefortelling? Jo, de kan avkle sannheten, nettopp fordi bøkene ikke er skrevet for dem.

Bøkene er skrevet for vanlige folk i meningsløse jobber. Målsetningen er ikke å løse problemer, men å hjelpe folk å holde ut. Derfor blir det latterlig når folk som står utenfor systemet tolker innholdet. Og la meg få si det med en gang: folk som tjener penger på at syke folk skal tenke positivt, de fortjener all den kritikk de kan få. Det er uredelig og hensynsløst.

Dessverre blir ikke analysen om hvordan selvhjelp virker gjort eksplisitt. Programmet er mest opptatt av å ta selvhjelp på ordet, og da glipper den kritikken man virkelig kunne rette mot humbug i bransjen.

Derimot blir vi servert en alvorlig sammensausing av nivåer og elementer. Individ og grupper sauses sammen når fokuset er selvhjelp, men empirien hentes fra folk som hører på foredrag betalt gjennom bedrifter. Bøker og foredrag sidestilles, selv om bøker kanskje bare er markedsføring og legitimering for foredragene. Etikk og måloppnåelse blandes med et eksempel om at folk som setter seg mål mister gangsynet for andre ting mens de oppnår målene. Jeg skal ikke snakke mye om sistnevnte, bare fastslå at eksemplet ikke viser at det å sette seg mål ikke virker. Det virker så bra at man kan miste gangsynet, og da må man være varsom med hvilke mål man setter seg.

Hvis vi definerer en organisasjon som en samling av folk som setter ressursene sine inn på å nå noen felles mål, må vi anta at det den gjør skal hjelpe den å nå de målene. Hvis vi tar dette som utgangspunkt for motivasjonsforedrag, er det vanskelig å se at de lar seg lure. Hvis det var så idiotisk som Folkeopplysningen vil ha det til, så kunne de bare slutte med det.

Noe som er plukket ut som et resultat av en analyse av bøker, skal puttes inn i en helt annen form, nemlig et foredrag. I skifte av medium forandrer materien seg, og hvordan kan man vite at det er innholdet som er viktig for et motivasjonsforedrag? Allerede med valget av Anne Marie Ottersen, en kjendis med en formidlingsevne godt over gjennomsnittet, er muligheten for et nøytralt eksperiment ødelagt.

For å virkelig legge breisida til: det er ikke selve innholdet, men formen lærdommen presenteres på som er viktig. Wahl sier han vil ha ei tynn suppe, og serverer Ottersen kjøleskapsmagneter som hun skal koke sitt foredrag på. ”Det er bare å gønne på.” ”Hvis jeg faller sju ganger, reiser jeg meg åtte.” Det er klisjeer. Og der er et problem til.

Klisjeer har blitt klisjeer nettopp fordi de har vært meningsfulle en gang. Og grunnen til at de er meningsfulle er ofte at de er tvetydige. Dette kan man ikke analysere med positivistiske metoder, for i naturvitenskapen er målet å være presis på en entydig måte. Slik er det ikke for det vi tar inn gjennom sansene. Det må gjerne være tvetydig, for da oppmuntrer det oss til å bruke vår egen dømmekraft i en dobbel forstand. På den ene siden bestemmer vi oss for at noe er interessant, gjerne fordi sjefen vår har gått god for det, og så legger vi vår beste vilje inn i å finne ut hva det skal bety. De tvetydige budskapene inspirerer nettopp fordi det finnes flere måter å koble seg på dem. Vi kan si den samme setningen fra det foredraget vi var på, og så er vi enige om at det er viktig, selv om det ikke betyr nøyaktig det samme for oss som for foredragsholderen, for meg som for kollegaen min. Den felles opplevelsen blir utgangspunkt for en refleksjon, og vi trenger ikke bli enige for at den skal bli viktig.

Der kommer den vitenskapelige entydigheten til kort, den kan aldri inspirere. Det viktige er nemlig ikke det som blir sagt i foredraget, men hva vi blir inspirert til å tenke. Dermed er det helt absurd når deltagere blir spurt hva de husker fra et foredrag tilbake i tid. Dersom det var noe foredragsholderen sa som var viktig for dem, ville de ha snakket om det og gjort det til sitt eget. Det er vanskelig å huske hvor man tar det fra. Vi forskere driver ikke med kildehenvisning fordi det er naturlig å gjøre, men fordi det er vanskelig. Etterhvert er det lettest å bake inn det du har lært med din egen livsvisdom, det er da det funker best. Også hvis du skal ha troverdighet hos andre.

Hva om det nettopp er nærværet av en kjendis som gjør at tilhørerne føler seg med i den samme kretsen?  Hemmeligheter fra eget liv bak fasaden avdekkes, og referanser til andre kjendiser gir ytterligere opplevd legitimitet.

Eksperimentet er avtalt med sjefen. Det kan være at man i programmet har sett bort fra en av de viktigste delene av foredraget, nemlig forberedelsen om hva foredraget skal inneholde, hvilken setting det skal passe inn i, og om hvilke tilpasninger som skal gjøres for at det skal passe. Da er det bestilleren som får ”nær kjendis”-opplevelsen. Statusen som den som har diskutert og sammenlignet jobbutfordringer med polfareren, langrennstreneren eller skuespilleren, kan være ønskelig i seg selv. Siden Wahl er kjendis, har jo sjefen fått akkurat det – selv om det var på en annen måte enn vanlig.

Da har jeg ikke engang begynt å snakke om skatteregler som gjør at det er billigere med faglig foredrag enn ren underholdning, slik at det kan hende at underholdninga er pakka inn som læring. Publikum er betalt for å lytte, og etterpå er det middag og fest. De kjenner seg sett, om ikke av kjendisen, så av sjefen, som åpenbart og målbart setter pris på dem. 60 000 på foredrag, og 600 000 i alternativkost på lønna til de ansatte.

Jeg leverer ikke et fripass for foredrag. Det er massevis av vås på foredragsmarkedet, men det hjelper ikke på tilbudet dersom alle eksperter med andre erfaringer enn det man har vitenskapelig bevis på, blir avvist som lureri.

Store deler av ledelseslitteraturen ville gått med i samme slengen. Det er fordi det handler om framtida. Ingen vitenskap kan med nøyaktighet si hva som vil funke for akkurat denne organisasjonen, på akkurat dette tidspunktet. Enhver beslutning om framtida vil måtte basere seg på en viss dose lokal handlekraft, oversettelse, og ikke minst tro.

Den naturvitenskapelige forskningsanalysen kommer i dette tilfellet til kort, og forklarer lite. Underveis kritiseres motivatorer for å hente all legitimiteten sin i personlige erfaringer. Men Wahl er ikke annerledes. Riktignok er han utdannet fysiker, men legitimiteten hans ligger like mye i hans status som programleder på nasjonal tv som i forskningen.

Den store forskjellen er at motivatoren er åpen om at han ikke baserer seg på forskning. Folkeopplysningen presenterer sin analyse som noe annet enn underholdning, og da blir det programlederen som står igjen avkledd og naken.


Oppfølging: slik ville jeg gjort det

onsdag 8. juni 2016

Villig til å mislykkes - ikke jeg, nei!



http://www.h-avis.no/pafredag/meninger/debatt/man-ma-vare-villig-til-a-mislykkes/o/5-62-242959?access=granted

Ja dette er en skjermdump fra 8.april, sist jeg hadde innlegg i Haugesunds Avis. Det kan vise seg at jeg ikke er så villig til å mislykkes, likevel. Men hør du på hva jeg sier, og ikke det jeg gjør, for jeg mener iallfall at man skal prøve å være villig til å mislykkes, selv om det er utrolig vanskelig.

Påsken var min aller siste sluttdato som jeg ikke hadde tenkt å holde for avhandlingen min. Den gangen jeg startet sa jeg til alle at dersom finansieringen var ferdig og jeg ikke var ferdig, da skulle jeg skrinlegge prosjektet mitt og gå videre i livet, uten å se meg tilbake. Det er det jeg ikke klarer. Nå har jeg ingen ny sluttdato, og jeg jobber samtidig med oppgave og det jeg skal gjøre etterpå, som bortsett fra at jeg skal holde foredrag og formidle det jeg har forsket på, er høyst usikkert. Snart kommer det en ny underside oppe på venstre side kalt foredrag. Jeg har også registrert et par nye nettsider, sånn for sikkerhets skyld. Og jeg har fått snakke med mange morsomme og interessante mennesker.

Etter påske har jeg hatt et pauseoppdrag, et oppdrag diametralt motsatt av å sitte for seg selv på hjemmekontoret og dra seg i håret. Jeg har undervist minoritetsspråklige arbeidssøkere i yrkesnorsk, norsk arbeidsliv, jobbsøking - ting jeg kan - samt ting jeg måtte lese meg opp på, sånn som salg, service og lager. Fantastisk moro. Seks timer undervisning og kursledelse fem dager i uka. Slitsomt og supergøy samtidig! Jeg har kommet meg ut av pysjbuksa på hjemmekontoret. Skvetter ikke av at det er lyder på kontoret. Sminke hver dag. Stryke klærne mine hver kveld. Høye hæler - ja det droppa jeg etter den første uka. Uansett, jeg fikk være med fantastiske folk, og når jeg forlot gjengen min ble det tårer, og slett ikke alle var mine. Det er så deilig å kjenne at en er noe for folk som ikke bryr seg om du har referansene i orden. Da snakker jeg ikke om folk du har jobba med, men om de teoretikerne jeg referer i tekst.

Tanken min var at jeg skulle gjøre oppdraget, på nesten to måneders varighet, og så hige etter å komme tilbake å skrive ferdig resten av oppgaven og løse de nøttene som står igjen. Det er bare det at det er mye mer spennende å løse nøtta som kommer etterpå. Da får jeg fortsette å snakke med folk. Jeg liker å snakke om hva jeg skal gjøre i framtida, samtidig som at jeg later som at jeg er sikker på at den framtida inneholder meg selv som har klart å bli ferdig. Men da må jeg faktisk skrive og ikke bare snakke om å skrive.

Det er vanskelig - og nå har jeg investert altfor mange år av livet mitt til at jeg klarer å gå min vei. Og jeg har trua på at det kan bli ok, selv om det fremdeles kommer til å kreve en del av meg. Samtidig som jeg gruer meg, for det kan fremdeles hende at det stopper opp igjen.

Men sånn er det med framtida. Vi kan ikke telle oss inn i den, vi kan ikke standardisere, vi må bare la den komme som den er. Men sommeren er den beste framtidssesongen. Jeg syns Inger Hagerup sier det kjempevakkert:

Tiden kommer

 

I et landskap, nytt og uten minner

står et epletre i blomst og skinner.

Epletreet dufter nyskapt sommer.

Her har tiden aldri vært. Den kommer.

 

Inger Hagerup

lørdag 20. februar 2016

Damer er jaggu ikke morsomme. Dette er grunnen.

"Uthengt. Ydmykelse og skam på nettet." kom denne uka  ut på norsk, og på humoristisk vis viser Jon Ronson hvordan konsekvensene av en dårlig vits kan være alvorlige. Det kan koste deg jobben og ryktet og føre til massive psykiske problemer.  Det var det som skjedde med Justine Sacco da hun til sine 170 twitterfølgere skrev den dårlige vitsen: "Skal til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tulla. Jeg er hvit!" Ingen av hennes tidligere vitser hadde slått an noe særlig. Denne ble plukka opp av noen som ikke trodde det var en vits. Dermed var det jo et vilt rasistisk utsagn, som dessuten vitner om en total misforståelse av fysiologiske faktum om hvordan HIV smitter.


Dagens twitterfeed fra Justine Sacco starter slik.

tirsdag 9. februar 2016

Hva vet du egentlig om mensen?

Først publisert i Haugesunds avis 10.07.2015
Kroppsfiksering er fordummende. Det tar fokus vekk fra andre og viktigere ting. For eksempel vår kunnskap om kroppen. Faktisk har jeg hatt lyst til å skrive om menstruasjon helt siden jeg kom over forskning som snudde opp ned på alt jeg trodde om saken.
Jordbæruka, tante rød, den røde fare, eller bare «den tida i måneden». Det sies at kjært barn har mange navn, men også det som er tabu får mange navn. Menstruasjon snakker vi ikke om, den bare er der. Så lite er det snakket om at reklamene er full av ting for å tilsløre fakta. Alle vet vel at det er ei uke i måneden hvor jenter må forholde seg til noe blått vann, og så liker de å ha på seg hvite klær og hoppe og danse. Ja, man kan endatil bli litt skuffet når tiden for hvite klær og glade mennesker ikke blir så lykkelig som man hadde sett for seg.
Hva som faktisk skjer i kroppen er en fantastisk historie. Det fins lite forskning, men noen teorier har fokusert på at man menstruerer fordi kroppen skal kvitte seg med skadelige stoffer. Men hvorfor man menstruerer er feil spørsmål i følge en forskningsartikkel fra 2011. Det interessante spørsmålet er hvorfor kvinner, fra pubertet til overgangsalder, bygger opp livmorveggene helt regelmessig. Det er bare mennesker og våre slektninger primatene, noen flaggermus og elefantspissmusen som gjør det samme. Hundenes løpetid er ikke en menstruasjon, for her er hunnene bare seksuelt aktive akkurat i løpetiden, og livmorveggen absorberes dersom hunden ikke blir drektig.
Tjukk livmorvegg er en forberedelse for graviditet, men kroppen kvitter seg med det, hver måned. Det kan jo virke ganske uhensiktsmessig. Man mister blod og nyttige næringsstoffer slik som jern. Mange har kramper, får vondt eller blir slappe når kroppen skal kvitte seg med overskuddsmaterialet. Så hvorfor driver vi med dette?
Her kan den ellers utmerkede pubertetsserien til NRK gi oss feil svar. Der sier programleder Line Jansrud at den tjukke veggen er næringsrik og venter på at egget skal feste seg. Den nye forskningen tyder på at det motsatte er tilfelle. Det er for å beskytte moren fra fosteret. I motsetning til hos hunder, har menneskefosteret ganske stor kontroll over mors kropp. Hormoner, blodtrykk, næringsstoffer: Fosteret tar over kroppen i mye større grad enn tidligere antatt.
I tilfeller der hunden kommer i livsfare, kan en hund abortere sine foster. Ikke med vilje, men som en naturlig selvoppholdelseskraft. Denne muligheten fins ikke hos mennesket. Om et befruktet egg har festet seg, styrer den over kroppen til moren. En mor har også celler fra barna sine levende i kroppen sin hele livet. Alle fostre som har festet seg i livmorveggen avgir celler til mor, og ingen vet helt sikkert hvorfor. Livmorveggen kan dermed fungere som en slags buffer slik at bare de friskeste befruktede eggene klarer å feste seg. Det beskytter moren både mot det energiforbruket som går med på en graviditet som likevel hadde ført til spontanabort, men også mot alt for mange fremmede celler i kroppen.
Dette syns jeg er en langt mer fascinerende historie enn at det skjer noe ekkelt med kroppen hver måned, og det hadde det kanskje gjort det enklere å snakke om menstruasjon også. For hvordan vi forholder oss til menstruasjon er en samfunnssak. I vårt samfunn slipper vi å tenke mye på det. Andre steder regnes menstruerende kvinner for urene, og må holde seg vekke fra jobb og skole. Det er også fordi tilgangen på hygieneprodukter er liten. I Kenya koster en pakke bind tre fjerdedeler av en gjennomsnittlig dagsinntekt. Da er det ikke rart at mange jenter må improvisere med filler, blader og kanskje avispapir. Det er ubehagelig, og kan føre til infeksjoner.
Dessuten, fordi man ikke har ordentlige forhold for å bytte på skolen, må de holde seg hjemme, og en studie viser at jenter har fire dager fravær på grunn av menstruasjon – i måneden!
En kanadisk organisasjon har hjelpeprogrammer i Kenya og Tanzania som gir ut sett med gratis menstruasjonskopp. Det et slags stettglass i silikon som holder 15-30 milliliter væske, og brukes i stedet for bind og tamponger. Koppen tømmes et par ganger i døgnet, og jentene kan vaske dem selv. I tillegg holder silikonkoppen i ti år, så kostnaden blir mye mindre enn for engangsprodukter. Nå kan jenter kan komme seg på skole og på jobb, uten at de trenger å bekymre seg for sanitære forhold på skolen.
Informasjonen om dette kommer fra organisasjonen selv. De har gjennomført et par studier, men det hadde vært veldig fint å ha kunnskap som kom fra andre kilder. Det kan tyde på at dette er en løsning som er bedre for økonomien, for miljøet og for det sosiale livet til damer. Det trenger vi dessverre mer kunnskap for å si, og da må vi klare å snakke om det. Som begynnende menstruasjonskoppentusiast har jeg oppdaget at det fins veldig få arenaer der dette temaet er passende.
Man hopper ikke rett på, liksom. Men jeg har funnet ut at det å fortelle de fascinerende historiene, om hvorfor vi bygger opp livmorveggen, og hvor nyttig menstruasjonskopp er i Øst-Afrika – er det en måte å pense samtalen inn på det. Det er viktig at vi begynner å snakke om dette, også sånn at det ikke skal være så skammelig.
Tabuer står for fall.
Om vi tør å starte samtalen om kroppens indre.

Referanser: 




søndag 7. februar 2016

Innovasjon i Kung Fu Panda

Nypublisering av 2011-innlegg som lå på forskning.no - nå går det i denne tematikken i analysen min - innovasjon kan visst ikke planlegges, men det kan tilrettelegges!

(Forøvrig ser ungene nå på tegnefilmen Innsiden Ut der temaet er at gleden trenger sorg for å få dybde. Det kan også få et organisasjonsfaglig blogginnlegg en gang, tenker jeg, om hvordan positiv og negativ må være integrert for at det skal funke. Som i begrepet om positive avvik.)

Det er mye interessant å lære om organisasjoner i tegnefilm, noe som er flaks når man har en toåring som insisterer på å se de samme filmene om og om igjen. Kung Fu Panda er en favoritt, og den kan vi bruke til å forstå hvordan kunnskapsintensivt arbeid kan bli innovativt. Dette blogginnlegget skal handle om å organisere for innovasjon, og da skal fokuset være på Pandaens nærmeste leder, som legger til rette for at han skal kunne innovere.
Mester Shifu er en leder i en høykompetent beredsskapsvirksomhet som har Kung Fu som praksis. De leverer sikkerhet og trygghet til dalen de bor i. Innbyggerne er stolte av sine Kung Fu-mestre og hyller dem som idrettshelter.
Tidligere i sin karriere har Mester Shifu gjort en stor feil, han var for stolt av sin beste elev. Han trente Tai Lung fra barnsben av og han ble den dyktigste Kung Fu-krigeren noensinne. Da Tai Lung hadde lært alt Shifu kunne lære fra seg, forlangte han å bli utnevnt til Dragekriger. Det er en tittel som innebærer stor ære, men også gir tilgang til gammel kunnskap som gir stor makt.
Denne utnevnelsen er ikke opp til Shifu å gi. Det er Shifus leder, Mester Oogway, som styrer bedriften strategisk. Han ser et mørke i Tai Lungs hjerte og vil ikke gi ham Dragekriger-tittelen. Tai Lung blir rasende, og begynner å ødelegge dalen. Han settes i fengsel, og slik blir filmuniversets erkeskurk skapt. Han er dyktig og intelligent, men ond.
Mester Shifu får til tross for denne tabben fornyet tillit og fortsetter i jobben. Aldri mer skal han gjøre den samme tabben. I opplæringen av sin nye avdeling lar han ikke omsorg komme i veien for god praksis.
De nåværende krigerne, kjent som «de fantastiske fem» er veldig dyktige. All kunnskapen deres er hardt tilkjempet, og ydmykhet er viktig. Ingen av dem er ennå dyktige nok til å slå Tai Lung, men Shifu vet at en av dem kommer til å ha en ekstra styrke når de møtes til kamp – den som blir Dragekriger og får dragekrigerkunnskapen.
Master Oogway skal bestemme hvem som får tittelen, men overraskende nok velger han en Panda! Pandaen er en dyktig nudelkokk, og i tillegg er Kung Fu hans store lidenskap. Han kan navngi alle tidligere mestre og manøvrer i Kung Fu, men han har en stor ulempe. Han er feit, i dårlig form, og har aldri noensinne prøvd Kung Fu i praksis. Tenk deg i Shifus sted som leder.
Du har et veldig viktig og vanskelig prosjekt foran deg. En av dine medarbeidere skal ha en viktig oppgave i det prosjektet, og til det skal han få et ekstra hjelpemiddel. Så kommer din sjef og har bestemt at en ny medarbeider skal få jobben. Det er han som skal klargjøres for oppgaven, ikke en av dem du har praktisert sammen i årevis.
Du får den nye medarbeideren til å prøve seg på treningsbanen. Det er enda verre enn du kunne frykte, han skaper faktisk et nytt nivå av inkompetanse, så ille er det. I denne situasjonen er Shifus reaksjon forståelig: han setter alt inn på å bli kvitt Pandaen. Men det viser seg at den eneste egenskapen Pandaen har er at han er ekstremt utholdende. Uansett hva Shifu gjør, gir han seg ikke.
Fortvilet går Shifu til Mester Oogway og ber om å få slutte med dette tullet.
«Nei», sier Oogway, «vi har så liten kontroll over det som skjer. Du må gi opp illusjonen av kontroll for å kunne trene Pandaen».
«Men det er mye jeg kan kontrollere» svarer Shifu, «jeg kan bestemme hvor det neste ferskentreet kan vokse, og jeg kan få det til å vokse seg fint og stort».
«Ja» sier Oogway, «det kan du. Men du kan ikke bestemme at det skal bli noe annet enn et ferskentre, uansett hvor mye du vil. Spørsmålet er om du kan få en fersken til å bli Dragekriger».
Her nikker jeg entusiastisk hver gang jeg ser filmen. Gartnermetaforen gjennomsyrer vår tanke om nyskaping. Vi har næringshager og såkornfond, men det er begrenset hva en gartner kan gjøre. Hva om gartneren betrakter den mest lovende muligheten som ugress? Kan man gamble på at ideen er like sterk som løvetann?
For å kunne være innovative må vi være forberedt på at det dukker opp ting som er overraskende. Det kan være muligheter man ennå ikke vet hvordan skal fungere og derfor er det så vanskelig å vite hva man skal satse på.
Når man vet målet, men ikke hvordan man skal komme seg dit, handler det ikke bare om å støtte og forme naturlig vekst. Når Shifu skal trene Pandaen må han gjøre det på en ny måte, for Pandaen likner ikke hans tidligere studenter. Det kan virke som om han er uegnet for oppgaven, men han trenger bare å få tilpasset oppfølging.
Det siste Oogway sier til Shifu før han forlater bedriften er at han må ha tro på at Pandaen blir Dragekrigeren. Det er den eneste muligheten for å lykkes, og Shifu må handle som om han vet dette.
Med sin nyvunne tro/viten forteller Shifu til Panda at de må eksperimentere seg fram til hvordan Panda skal trenes, for han vet det ikke selv ennå. Det er en helt ny innstilling for Shifu som lærer, og da viser det seg at Pandaen ikke er inkompetent. Han er hva vi kan kalle sidekompetent. Det vil si at han har en kompetanse som han ikke kan utnytte i Kung Fu-sammenheng ennå, men som kan være til god nytte dersom han lærer å oversette til Kung Fu-verdenen.
Pandaen er lidenskapelig opptatt av mat og av Kung Fu. Forskjellen er at han har god greie på matlaging, mens han er helt blank på Kung Fu-praksis. Når Shifu knekker koden, kan han trene Pandaen ved å kombinere Kung Fu og mat som motivasjon.
I løpet av kort tid blir Pandaen godt trent i grunnprinsippene i Kung Fu, men de har dårlig tid. Tai Lung har rømt fra fengsel, han er på vei mot dalen og har beseiret de fantastiske fem. Pandaen er ikke klar for oppdraget sitt, men han er det eneste håpet de har. Shifu bestemmer at det er på tide at Pandaen får tilgang på kunnskapen som følger Dragekrigertittelen. Men med kunnskapen i hende forstår ikke Pandaen budskapet, og ikke Shifu heller. Det virker like tilfeldig som utnevnelsen av Panda til Dragekriger.
I denne situasjonen blir Shifu helt motløs. Han har ikke fått under huden at han må stole på at løsningen kommer med eksperimentering, og han mister fullstendig troen på at Pandaen kan være rett dyr for oppgaven.
Shifu setter i gang med en plan B: han evakuerer dalen og befaler Pandaen og de fantastiske fem å følge folket. Shifu skal bli igjen og sloss selv, eller dø i forsøket.
Heldigvis har Shifu gitt Pandaen den ballasten han trenger. Pandaen snakker med sin far og gjennom at de diskuterer matlaging klarer han å overføre kunnskapen derfra for å kunne tolke budskapet i dragekrigerkunnskapen. Dermed får han troen på at han kan ta kampen med Tai Lung, og det gjør han. Han kjemper og vinner.
Budskapet til Dragekrigeren er like enkelt som det er genialt. Det ekstraordinære skapes ikke av spesielle ingredienser, men av at man kombinerer det man har på nye og gode måter. Man må legge til rette for at man kan forstå det som dukker opp som tilfeldigheter, eller endatil ubehageligheter, som muligheter (jf Tsoukas, 2005).
Brikolasj kaller vi det i antropologien, og Levi-Strauss (1966) setter det som en motsetning til ingeniørkunst. Brikolasj kommer fra fransk og kan oversettes med gjør-det-selv-holdning, teknikerkompetanse eller hacking. En god representant for en brikolør er MacGyver, som bruker det han har tilgjengelig for å løse en hvilken som helst oppgave. Det krever god kjennskap til verktøy og virkemidler.
I vårt samfunn har ingeniørkunsten fungert ekstremt bra, for det virker når planlegging er viktig. Planlegging og abstraksjonsevner har styrt hvordan vi tenker om forskning også. Å ha planlegging og forbedring som eneste strategi gjør at man bare legger til rette for skrittvis forbedring, mens større muligheter forblir uutforsket.
Med å kombinere brikolasj- og ingeniørferdigheter kan man få til radikal innovasjon. Mester Shifu går fra å være en dyktig ingeniør til også å bli en god brikolør. Dermed blir han i stand til å lære bort både teknikken og tenkemåten til Panda. Siden kan Panda overgå alle forventningene til Shifu og bli en sann innovatør. 

Sånn er det med innovasjon: vi må være forberedt på å bli overrasket. Du ser det du vil
Referanser:
Tsoukas, H (2005): Complex knowledge: Studies in Organizational Epistemology. Oxford: Oxford University Press
Levi-Strauss (1966): The savage mind. Chicago: University Of Chicago Press
 

torsdag 28. januar 2016

Lommer av mangfold i en verden av mangel

En liten oppdatering herifra siden jeg ikke har skrevet blogg på lenge, lenge.

Nå skulle jeg vært ferdig med avhandlingen. Det er jeg ikke. Jeg trodde jeg var nesten ferdig med teorikapittelet mitt. Jeg kjente jo at det lugga litt, og jeg hadde et par deler jeg ikke hadde skrevet godt. Trodde jeg.

To veiledninger, den ene med min gamle veileder som ekstra brekkstang for å få meg til å forstå, skulle til før jeg forsto at jeg hadde ganske mye igjen. Og før jeg forsto hvordan jeg skulle komme meg videre, trodde jeg faktisk at det ikke var noen vits i å fortsette.

Jeg er nesten sikker på at jeg nå har vært så langt nede som det er mulig å komme uten en diagnose. Det å skulle gi opp mange år av sitt yrkesaktive liv var ikke en lett vurdering. Samtidig vet jeg at det er en vurdering mange gjør, at det ikke er uvanlig å ha brukt opp pengene før avhandlingen er ferdig. Det er likevel ingen unnskyldning, jeg bare sier at jeg syns det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal presse på.

For om det er en ting jeg har lært igjen av denne siste "ned i kjelleren"-erfaringen er at når jeg blir pressa begynner jeg å spinne uten å komme av flekken, og når man ikke er på treningssenter er ikke det noe særlig. Da er det som om jeg bare graver meg mer ned og det blir vanskeligere å komme løs. Jeg trenger noen til å dytte, og så trenger jeg å starte på lavt gir igjen.

Mottoet mitt har jeg lånt av Ninni Sødahl: For å gjøre kreativt arbeid er det viktig å starte sakte, og så gire ned. Nå starter jeg hver dag sakte. Ambisjonene er bittesmå, og jeg veksler mellom å se på oversikten, og på en bitteliten del. Og utsikten mot Utsira er god å ha.

Torsdag 28. januar på hjemmekontoret.


Jeg har også bestemt meg for å ikke være en veldig aktiv jobbsøker ennå. Jeg har begynt å orientere meg litt for å finne ut hva jeg skal etterpå. Men jeg skal ikke forhaste meg med det heller, og iallfall ikke før jeg har nytt utkast på iallfall teorikapittelet mitt igjen. Om du har noen tips om hvem jeg burde snakke med - send meg gjerne en melding.

I dag har jeg likevel gjort noe som ikke handler om avhandling, og det er litt deilig. Jeg har sendt utkast på fredagskommentar til Haugesunds avis - og temaet der er faktisk noe av teorikapittelet mitt, men det er også noe jeg må fortelle meg selv,

om og om igjen:

Det kan godt hende at god kriseforståelse er nødvendig for å gjøre en endring. Det gir likevel ingen svar på hvordan. Vi må kunne klare å tenke positivt og negativt samtidig. Det høres ut som en motsetning, det er det også, men det er bare i vitenskapens verden at man trenger å fokusere på bare en ting om gangen. Utenfor vitenskapens verden klarer vi å tenke i motsetninger lett som bare det, men da må vi opp idealet om sannhet. Framtida kjenner vi ikke uansett - så alle valg er nettopp det: valg. Det hjelper ikke å kamuflere det som vitenskap - annet enn for å få gjennomslag for det man vil gjøre, for i en fiffig liten utvikling i århundrende siden Descartes har vi satt så stor lit til vitenskap at vi nå tror vi må vite for å kunne tro. Men det er faktisk snakk om tro- og det å finne gode ord å tenke med for å kunne komme seg videre.

For min del må jeg skape meg lommer der jeg har all tid i verden for å kunne skrive, og da produserer jeg tekst mye raskere og bedre enn om jeg tenker på hvor mye jeg burde/skulle ønske jeg hadde gjort. Jeg skulle jo ønske at jeg var ferdig med avhandlingen min nå, men jeg blir ikke raskere ferdig om det er det jeg tenker på mens jeg skriver.

Og da er det faktisk ganske fint. Koser meg med små setninger - nå skal alt bli kjedelig, men det har sin egen estetikk å sette punktum ofte og være presis. Det er bare når jeg skriver oppsummeringen av situasjonen min at det blir sånn her: Patos. Altfor mye patos.


En kollega av meg, Erling Hoff Leirvik, hadde en gang en formulering jeg også digger, basert på romernes Memento mori - husk at du skal dø. I forum romanum, mens seierherrene paraderte rundt i vognene sine, var det en egen fyr, sikkert en litt liten og lett en, som hadde som jobb å hviske inn i øret på den vinnende mester: husk at du skal dø, husk at du skal dø, husk at du skal dø. Hensikten var å trekke dem ned på jorda igjen og ikke la seieren gå til hodet på seg.

Erling sin variant liker jeg mye bedre. Det må forresten sies på trøndersk.

Memento mori. Itj ta det ainnere så alvorli.

God fredag!

Hilsen Kris, nå også 40.






fredag 6. november 2015

Hvem har ansvar for fortolkning av regelverk?

Publisert i Haugesunds avis 6. november 2015.




For to uker siden satt jeg på et NAV-kontor og gråt, men det var mest av lettelse fordi jeg får all den hjelp og støtte som jeg trenger. NAV, lege og rehabiliteringspersonell har gang på gang presisert at kroppen min trenger tid på å bli frisk igjen etter mitt møte med veggen, og at jeg får tid til det innenfor systemet.

Og jeg gråt. Litt fordi jeg har hatt følelsene utenpå siden jeg ble utladet. Litt fordi jeg syns det er pinlig å være i denne situasjonen hvor jeg ikke klarer å jobbe fullt. Og så fordi det var en veldig lettelse. Vi hører ofte at NAV er urettferdige og vanskelige. Er frykten for NAV bare min egen, eller er det faktisk en grunn til at det er slik?

Joseph de Maistre er en 1800-tallstenker som ofte bare hylles av fascister og diktatorer. Han mener at mennesket er grunnleggende ondt, og at vi derfor må innstilles med frykt, for vår egen del, slik at vi ikke ikke ender i villfarelse og dermed i helvete. Dermed sier de Maistre at vi bør hylle bøddelen, for han utøver i så måte en viktig oppgave på vegne av Gud og konge.

Foucault er en annen fransk filosof som 150 år seinere skriver i Det moderne fengsels historie om hvordan bøddelens oppgave blir transformert gjennom det moderne fengselet. Frykten for statens suverenitet som rettmessig straffer blir mye mer effektiv dersom man internaliserer frykten gjennom selvdisiplin. Folk selv passer på at de holder seg innenfor, ikke fordi de frykter grusomme avstraffelser, men fordi det å stå utenfor samfunnet er stor straff i seg selv. Fengselet er kanskje den første institusjonen som forvalter normalen, men i dag er den langt fra den eneste.

NAV må sies å være en av våre største forvaltere av normalitet. Ingen av oss vil havne på NAV. NAV trenger ikke å straffe oss, hvis vi gjør det selv. Ikke bare lurer vi på hva naboen vil si om vi havner på NAV. I forholdet til NAV setter vi vår egen identitet i tvil. Hvem er jeg? Er jeg en skatteyter som bidrar til fellesskapet? Er jeg en som prøver taske til meg mer enn det jeg skulle hatt?

NAV forvalter også utenforskapet, og passer på at ingen skal få urettmessig støtte. Dette styrer nok også hvordan NAV tolker folk som ikke passer inn i NAV sine kategorier.

Elin Thorsen, som er eneste ansatt i sitt eget AS, har en helt annerledes historie fra min, der frykten og mistenksomheten var reell. 

Jeg kjenner Thorsen fordi hun jobbet sammen med noen av de gründerne som jeg skriver avhandling om. Hun bor i Haugesund og har kontorer i Kopervik, og da ble det naturlig for oss å treffes. Det viste det seg at vi både deler fødselsdag 19. januar og et brennende engasjement for å skape utvikling, i og utenfor organisasjoner. Våre personlige erfaringer med organisasjonen NAV og hvordan de forholder seg til oss, har ført oss ut i diskusjoner av både praktisk og filosofisk art, og jeg har fått lov å dele historien hennes her.

Da hun ble syk, tidligere i år, fullstendig slått ut av en kraftig virusinfeksjon, fant hun ut at hun hadde levd uten sikkerhetsnett på grunn av hvordan NAV «i de fleste tilfeller» vurderer rett til sykepenger i små aksjeselskap.
Elin fulgte nemlig en oppfordring staten kom med fra et helt annet hold i 2012. Da ble minstekravet for egenkapital i aksjeselskap senket fra 100 000 kr til 30 000 kr. Dessuten fjernet de kravet om at man må ha egen revisor. Disse to tingene skulle oppmuntre flere til å starte sitt eget AS. Elin startet sitt eget selskap i 2013, der hun leverer coaching og veiledning.

I en liten virksomhet som leverer høyt tilpassede tjenester, er det naturlig at inntekten varierer over tid. Sett på årsbasis hadde Elin et godt år i 2014. Så godt lønnsmessig, at i overgangen til 2015 tenkte hun at hun ikke trengte å ta ut lønn på ei stund for å gjøre andre disponeringer. Hun hadde dermed ikke tatt ut lønn i de fire siste ukene før hun ble syk. NAV sjekket også de nærmeste to månedene og fant at der var det heller ikke levert lønnsmelding. Dermed tolker NAV det slik at hun ikke har hatt bortfall av inntekt ved å være syk. De avslår hennes krav om sykepenger.

Dette høres jo ut som en grei sak. Man tar jo større ansvar for seg selv om man velger å ha seg selv både som ansatt og sjef.

Problemet er at det ikke er noen automatikk i at regelverket skal tolkes slik. Hadde Elin vært registrert som selvstendig næringsdrivende, med nøyaktig samme aktivitet, har forvaltningen en klar oppfatning om at det ikke er en direkte kobling mellom utført arbeid og innmeldt lønn. Da beregner man sykepenger ut i fra en lengre periode, 3 år, og det antas at den aktiviteten man bedriver også i perioder uten inntekt ikke er ferie, men arbeid. I Elins tilfelle, derimot, har NAV ikke ville hatt flere opplysninger om hennes aktivitet. De har antatt at selskapet er insolvent fordi det ikke har oppfylt sitt arbeidsgiveransvar ved å utbetale lønn. Hvis det er noen som skal klandres i saken, er det arbeidsgiver – altså Elin Thorsen selv.

Elin var i fullt arbeid forut for sykemeldingen, det kan oppdragsgivere bekrefte. Hun hadde ingen anelse om at hennes valg om å ikke betale seg selv lønn gjorde henne uaktuell for sykepenger.

På den ene siden er det å drive uten revisor kostnadsbesparende. Dessverre betyr det også at man mangler en person som kan gi råd. I ettertid har hun fått vite, av en revisor, at det som er lurt å gjøre er å rapportere inn en lav lønn, hver måned, som man garantert kan tjene inn, og så heller gå med overskudd på slutten av året, for å være sikker på å være forsikret i folketrygden.

Det er greit å være etterpåklok når skaden allerede har skjedd. Vi kan godt si at Elin burde ha visst om den risikoen hun tok. Men hvem skulle fortalt henne, ikke bare om regler, men om hvordan NAV tolker regelverk?

Fra NAV, og fra Trygderetten sin side, er det åpenbart at den som driver AS selv har ansvaret. De som sitter på den andre siden og oppmuntrer til start av AS: Haugaland Vekst, Rogaland Ressurssenter, tar ingen risiko, men kunne kanskje visst. Elin er den som sitter igjen med den fulle kostnaden av sin egen sykdom. Om hennes eksempel gjør at man på den ene siden begynner å informere, eller på den andre siden begynner å tolke regelverket annerledes vil være et positivt utfall, men det hjelper likevel ikke den som har oppdaget nye hull i gapet mellom to lovområder.

For samfunnet er det mest effektivt om vi ikke bruker mange ressurser på hvert enkelt avvik. Samtidig vil vi møtes med verdiene til NAV: de skal være tydelige, til stede og løsningsdyktige. Selv om man har gjort noe uforvarende dumt. Den eneste verdien de formidlet overfor Elin er tydelig, men sannsynligvis på feil grunnlag.

Elin sitt firma var ganske nystartet. Et løsningsfokus kunne vært å gi en advarsel og bedt henne endre praksis for lønnsinnmelding, og så innvilget henne sykepenger. Ved å invitere til dialog ville de vært tilstede. NAV kontaktet aldri Elin Thorsen.

Med den sterke indre bøddelen de fleste av oss bærer på, trenger vi ikke mye utenforskap før vi begynner å tvile på oss selv. Jeg fikk hjelp, hun fikk avslag i posten. Jeg fikk økonomisk støtte, hun måtte ta regninga selv. Forskjellen er ikke bare økonomisk.


NAV har mange motstridende hensyn å ta, og hvordan de behandler dem som faller mellom stoler bør de være mer oppmerksom på. Avgjørelsen om å ta sikkerhetsnettet fra et menneske, skaper en krise. Det er nok til å ta motet fra de fleste.


xxxx
Elin har også skrevet om dette på sin egen blogg: http://elinthorsen.com/2015/08/05/vi-som-ikke-trenger-penger/.


Om du har hørt nok om NAV, og heller vil vite mer om hva Elin driver med og tilbyr, anbefaler jeg hjemmesiden hennes: http://elinthorsen.com/ 

Eller, så kan jeg rette deg inn mot Elins side om snuoperasjon. http://elinthorsen.com/om/hvordan-jeg-snudde-mitt-liv/. Vi har hatt gode samtaler etter at jeg ble sykmeldt, og siden jeg mente at jeg ikke var typen til å bli sykmeldt så har det vært godt å ha noen å snakke med som forstår situasjonen, og som i tillegg er veldig klok. 



søndag 27. september 2015

Vi skapar framtidens energisystem - tillsammans!

Gjesteblogginnlegg av Erica Löfström.

Bildet er fra en sak der Erica fremdeles jobbet med fremtidens svenske løsninger. 

Som forskare får jag ofta frågan om vad eller vilka som är framtidens teknologier. Vilken energiproduktion kommer vi att ha i framtiden? Det är såklart omöjligt att svara på om man inte kan se in i framtiden, och jag svarar som regel med en fråga tillbaka  - Vad tänker du?

Det med att besvara en fråga med en ny fråga kan säkert vara lite smått irriterande (typiskt forskare), men poängen med att jag frågar det är egentligen att det är vi tillsammans som bestämmer det – åtminstone delvis.

Nya lösningar och innovationer dyker som regel inte upp ur forskningens forskningens svarta lilla låda (black box). Egentligen handlar det också till stor del om vad vi satsar på att forska om.

I detta ligger naturligtvis en hel del politik och beslutsfattande som påverkar vilka forskningsområden som ska satsas på. Men vi forskare är inte bara beroende av att få forskningsmedel till att forska (svart låda igen), vi är också beroende av att ta reda på vad som är utmaningen i förhållande till utvecklingen av nya lösningar.

Vi har till exempel ett väldigt behov av att få veta mer om vad som är hindren – bade tekniskt men också socialt – i förhållande till att få fram nya lösningar inom specifika områden – som till exempel vindkraft.

Personligen är jag en väldig vän av att bruka så kallad participatory design, som förenklat kan beskrivas som att människor som inte är forskare bjuds in i kreativa workshops för att vi tillsammans ska kunna se på ett koncept eller en ide till en produkt (ibland använder vi oss av så kallade prototyper med olika funktionalitetsgrad) eller ny teknologi. Detta är som regel väldigt givande och manga goda lösningar har kommit till i sådana kreativa workshops.

Idag vill jag ställa den motfrågan utan att först ha fått frågan. Jag vill fråga er därute vad eller vilka som är framtidens teknologier. Men det blir nog en väl bred fråga att försöka svara på, och vi kunde säkert – och kan! –diskutera det i manga intressanta workshops tillsammans. Jag ska försöka precisera frågan lite så den blir mindre omfattande. Jag vill fråga er vad ni tänker om småskalig vindkraft.

Anledningen är att jag nu genomför ett forskningsprojekt som ska undersöka vad som är hinder och möjligheter i att utveckla småskalig byggnadsintegrerad vindkraft som kan bli en del av den urbana miljön.

 Potentiellt möjliggör sådana småskaliga vindturbiner lokal produksjon av fornybar energi för hus och husägare, både separat og i samarbeid med naboer. Vi är intresserade av att förstå vilka teman som är viktigast för dig i förhållande till små vindturbiner för byggnader. Om du deltar i undersökningen – dvs om du svarar på questionnairet – är du en del av att hjälpa oss forskare att nå närmare fram till lösningar som kan bli en del av framtidens teknologier. Hjälp oss att förstå vilka “issues” som är viktigast att lösa för att komma närmare en av framtidens möjliga energiteknologier. Du behöver inte några förkunskaper i ämnet vindkraft för att kunna delta. Vi kommer att visa konkreta exempel i samband med flera av frågorna.

Du behöver heller inte ha några starka åsikter i ämnet. Bara svara på frågorna utifrån vad du tänker just där och då. Det hjälper oss att skapa framtidens energisystem. Och det är helt okej att vara skeptisk till vindkraft också… Vi vill faktiskt veta vad du tycker och tänker.  Oavsett hur mycket du tänkt på detta och oavsett vad du menar är viktigt. Småskalig? Vindkraft? Kan det vara något?

https://docs.google.com/forms/d/1fmPpfXET9W3VXVWAFurdenDAWsH_pj24DsO38CObCMQ/viewform

torsdag 24. september 2015

Derfor blogger jeg


I dag leste jeg Audun Farbrot sin sak om de fire vanligste barrierene som gjør forskere skeptiske til å blogge. Det er mange gode grunner til at jeg blogger, men først har jeg kommentarer til Farbrots fire store.

1.Det er en tidstyv

Ja, det kan det være, hvis man ser blogging som noe annet enn den forskningen man skal drive med, og at man tenker at deltagelse i sosiale media betyr at man må følge med på alt mulig som skjer rundt.

2. Sosiale medier er en endeløs strøm av uvesentlige trivialiteter

Joda, det er riktig, og for meg er det her tidstyven slår inn. Ikke fordi det er så trivielt, men jeg oppfatter twitter som massevis av ting som er interessant, men som jeg ikke klarer å følge med på. Mesteparten av det jeg skriver på twitter starter med «Nytt blogginnlegg».


3. Skjønner ikke hvordan det funker

Jeg skjønner ikke kommentarfelt. Jeg klarer gjerne ikke å skape det under mine egne innlegg, og jeg orker ikke følge dem ellers. Jeg kommenterer sjelden interessante diskusjoner på Facebook. Da blir jeg så nysgjerrig på hva som skjer videre at jeg bruker masse tid på å følge med på ting som hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig skal.
Likevel skjønner jeg mye mer av hvordan det fungerer enn når jeg prøvde faglig blogg for første gang i 2006.




Her er oversikten over mine første blogginnlegg. Tallene viser antall kommentarer og antall lesere, de har hatt nøyaktig ingen lesere. Den ene kommentaren, ja den skreiv jeg selv. Bloggen var bare for inviterte, og jeg inviterte altså ingen som ville lese det jeg skrev.  Min lille kanal har ikke massevis av lesere nå heller, men det er iallfall mer enn ingen nå som den er åpen.

4. Frykten for kolleger
Ja, den skjønner jeg. Jeg har mange dyktige kolleger som ikke blogger, og som sikkert ikke ser verdien av det. Jeg insisterer likevel på at bruk av arbeidstid på blogging er forsvarlig, det har gitt meg veldig mye.

Og her kommer altså mine grunner for at jeg blogger:

1. Skrivetrening.

Før jeg begynte med blogging hadde jeg ofte massive skrivesperrer. Jeg syntes nesten alt jeg skrev var dumt før jeg hadde jobba med det masse. Også den akademiske teksten krever mengdetrening på skriving, og det får man ikke når man ikke skriver. Derfor har bloggen min et spenn fra ting som handler om det å skrive og å få til å jobbe kreativt med tekst, til presentasjon av de argumentene jeg skal bruke i avhandlingen. Og dessuten noen ting som ikke handler om noen av delene, for av og til får jeg bare lyst til å oversette dikt, eller uttrykke meg på helt andre måter.

2. Rydding av mentalt overskuddsmateriale. 

Av og til er det noe annet enn det jeg skal skrive om som jeg er opptatt av. Det tar plass i hodet mitt, og jeg kan bruke bloggen for å få skrevet det ut og få det vekk, selv om jeg ikke vet om jeg skal bruke det. Det kan være interessant forskning jeg kommer over, debatterjeg kjenner jeg vil kommentere – da er det raskere for meg å skrive et blogginnlegg og så gå videre. Disse publiserer jeg ikke nødvendigvis før mye seinere, men det kan ha vært til god hjelp underveis

3. Modning

Noen ganger syns jeg det er så tungt å ta fatt på stoffet mitt at jeg heller vil skrive blogg. Da prøver jeg å blogge om det jeg skal skrive om uansett. Det er ikke det jeg kanskje skulle gjort, men det gjør det lettere å ta fatt på oppgaven etterpå. Jeg tror jeg blir en bedre forsker av å bytte medium innimellom. 

Når jeg prøver å skrive forskningen min så enkel som jeg kan i bloggform får jeg en annen forståelse for det jeg skriver om. I større grad enn når jeg skriver oppsummeringer akademisk og engelsk må jeg utfordre meg selv til hva det egentlig er jeg mener. 

Skriving er som snekring. Man må velge seg materialer, finne ut hvordan de skal kuttes og føyes sammen, og sammenføyningene må helst se fine ut. Sammenhengen mellom ulike forfattere, og utforskningen av min egen posisjon kan gjerne gjøres som blogg først, før man går løs på akademisk skriving.


NB!

Hvis jeg skulle lagt til min største barriere mot blogging, er det denne:
Man må komme seg videre til å faktisk skrive akademisk tekst. Om man bare skriver blogg for å lure seg unna det man egentlig skulle, blir bloggen prokrastinering eller det fine nye ordet jeg har lært meg: pre-krastinering. Det betyr at man utsetter de tyngste oppgavene ved å stadig gjøre det som er lett, men likevel en del av jobben. Prekrastinering er bedre enn prokrastinering, som betyr å aktivt utsette alt man skal, men likevel, her må man finne balansen.

Som med alt annet, må man lære seg hvor grensen går for god bruk av sosiale medier. Det er bare å hive seg utpå. Man skal gjerne over grensen en gang eller to også, for det er sånn man lærer seg å kjenne både fordeler og begrensinger. Det er som med den berømte boksen. Det å tenke utenfor boksen er ikke det samme som å ikke vite hvor boksen er. Skal man tøye grenser, må man gjøre det fra en posisjon hvor det faktisk betyr noe å gjøre det.


Se der: da fikk jeg skrevet 1000 ord, og klokka er ikke ti engang! 

God torsdag fra Kris :-)

torsdag 17. september 2015

Jeg har ikke kognitiv svikt!

Det er kanskje en merkelig ting å si. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Eller rettere sagt, jeg er i situasjoner hvor jeg kjenner at det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.

Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt - lenger»?

Før jeg ble syk, visste jeg ikke at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart. Det gjør det. 

Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.


Jeg vet ikke hvorfor bilmetaforer appellerer sånn til meg for tida. Kanksje er det fordi minnet av min første ordentlige bil sitter sterkt. En Dodge Dart Custom fra 1974. Han hadde rekkesekser satt på skeiva, - en slant six, som det kalles. Sofa og rattgir, og jeg hadde utsikt gjennom rattet, halve synsfeltet dekket av det lange panseret. Båndfjærene gjorde at han duva rett over bakken, og fortjente kjælenavnet Landeveisskipet.


En sånn. Bortsett fra at min var i fargen Sherwood Green. 

onsdag 9. september 2015

Å vekke Godfoten til live igjen

De siste to ukene, parallelt med at jeg har fått skrevet på plass teorikapittelet mitt, har jeg lest Nils Arne Eggen sin bestselger fra 1999: Godfoten. Teorikapittelet mitt har blitt et langt argument for at organisasjoner bør høre mer på ting som taler til hjertet enn ting som taler til hjernen når det kommer til ting som motivasjon, kompetansedeling og tillit. Det er saker som hører hjertet til.

Jeg støtter meg på Gregory Bateson som sier at hjertet følger presise algoritmer som vi ikke kan forstå med et entydig, vitenskapelig språk. (1972, 139). Det handler om relasjoner. Og sammenligninger. Vi kan likegodt sammenligne oss med et fotballag som noe annet, egentlig. Så lenge vi kjenner til at det er copyright på alle ideer fra andre. Copy right - lær deg å kopier rett!

mandag 8. juni 2015

Vil du la helten drukne? Du bestemmer!

Først publisert i Haugesunds Avis 22.05.2015.

Når historien skal skrives, er vi de navnløse. Vi er innbyggerne i privilegerte stater, som overlater håndteringen av dem som faller utenfor til systemet.

tirsdag 26. mai 2015

New York med #Appexnyc, hva er det godt for?

Jeg har akkurat kommet hjem fra en langhelg i New York, på studietur arrangert av Appex. De ansatte var på bedriftsbesøk. Jeg observerte Appex*. Og jeg må si at jeg er overveldet. Over den flotte byen, men også over opplegget som var gjennomtenkt ned til fingerspissene.

Bloggeren kledd som Appex i veldig praktisk og sammenleggbar vindjakke, i Highline Park. 

fredag 22. mai 2015

En pause fra hverdagen

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen.


Haldis Moren Vesaas var 78 år i 1985. Hun var nyforelsket, men den følelsen hun har av heis, kan jeg ha alene, eller sammen med Eivind.  Ja det er jo han som er grunnen til at jeg er systemutviklerfrue og med på denne turen, så jeg håper at vi får noen sånne øyeblikk på turen også. (men det fikk vi lite av på flyet, for vi satt ikke sammen, men da snudde han seg og blunka til meg, og det var jo litt fint det og!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...