onsdag 14. mars 2012

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord –  faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. De er i bøkefarge, og alle som går inn her er i stand til å se at dette er kontormøbler. Setter det at det er rammesatt som kontor folk i bedre stand til å gjøre jobb der, eller er det bare tilfeldig at vi kjenner igjen et kontormøblement på et blunk? Kan vi bruke kontorinnredningen til å gjøre en bedre jobb?



Det var nettopp å påvirke effektivitet eller virkekraft med omgivelser som var utgangspunktet for prosjektet KUNNEarbeidsplassen. Kunnskapsarbeid var spesielt i fokus. Arbeidet er i stor grad usynlig, og ser likt ut, uansett om man er advokat, arkitekt eller antropolog. Hvordan kan bygg, kontorer og møteplasser støtte opp under arbeid der kunnskap er både ressurs og produkt? Når selve arbeidet består i en bearbeiding av råstoffet må jo arbeidet være kreativt, iallfall i betydningen nytt for den enkelte og lokalt tilpasset en kontekst.

I KUNNEarbeidsplassen gikk vi ut i fra at rommet har påvirkning, men ikke alene. Vi hadde en modell som viste at det er en sammenheng mellom arbeidsplass, teknologi og mennesket i organisasjonen. Se på dette fine bildet:


image.png

Her er et bilde fra en presentasjon holdt av Siri Blakstad, en tidligere kollega av meg på SINTEF. Nå er hun ansatt i Telenor og er professor II på NTNU. Presentasjonen jeg hentet bildet fra er tilgjengelig på våre gamle nettsider : http://www.kunne.no/upload/Nye%20publikasjoner_aug06/Foredrag,%20presentasjoner/Sir%20Blakstad%20-%20Rom%20for%20effektivitet.pdf 

Jan Forslin sier at mennesker ved sitt blotte nærvær er hverandres arbeidsmiljø. Nå er ikke jeg i blotteavstand til noen her på hjemmekontoret, og det er der trekanten er så fin. Man må være bevisst at når man gjør tilpasninger kan man miste noe man vanligvis tar for gitt - som veggene på kontoret, eller i mitt tilfelle:mangelen på kolleger å ha tilfeldig prat med. Mennesket står faktisk på toppen av pyramiden her, sammen med strukturene man jobber i. Når de fysiske møteplassene ikke er optimale, for eksempel ikke-eksisterende, må man kompensere med de to andre spissene i trekanten. I mitt tilfelle er løsningen gjerne teknologisk, men den hviler alltid på at jeg har noen å snakke med som er interessert i de samme utfordringene og interessene som jeg har. Det skjer faktisk ganske ofte - jeg tilbringer iallfall noen dager i uka på lange videosamtaler. Metaperspektivet er aldri langt unna, og spørsmålene diskuterer jeg både med forskere og praktikere: 

Hvordan skal vi kunne legge til rette for at folk kan være kreative sin på en måte som fremmer innovasjon? Hvordan kan vi være med å skape jobber (og liv, for den del), der mennesket kan få utfolde seg selv i fellesskap med andre? Hvordan kan vi i Norge, som har så stor pengesekk og så stor offentlig sektor, gjøre den sektoren superinnovativ? Hvordan kan hver enkelt bli på sitt supreste?

Jeg tror faktisk ikke svaret ligger i å fokusere entydig på å forbedre hver av spissene i tre-kanten. Joda, det å tilpasse arbeidsplassen er ett fokusområde, men det er lite vits i å blåse pengene på kontormøbler dersom man ikke bruker tid på hvordan det skal henge sammen med resten. Det som er viktig, er å se rammebetingelsene som trekanten skisserer, i sammenheng med det man faktisk skal gjøre i jobben. Da kan vi bruke disse til å lære oss å lære nye ting, som vi også kan overføre til kjerneområdene sine.

Jeg vil hevde at det å bruke nye muligheter i omgivelser må læres (det temaet belyser innlegget "Å trives best i åpne landskap"). Og som med annen organisering er det i en ekstraordinært god sammenstilling av enkeltelementene at det ekstraordinære oppstår. Det får man ikke til, tror jeg, dersom man ikke også gir rom og tid for å tilpasse kontorlokalene til gode praksiser.

Oppdatering oktober 2019: Nå jobber jeg med denne trekanten daglig. Organisering, teknologi og fysisk utforming er nå virkemidler for å nå målene i et arbeidsplasskonsept - og da ser trekanten slik ut:



Nå har denne trekanten blitt et av mine viktigste arbeidsverktøy, og jeg visualiserer den ofte med fingrene for å forklare hva vi holder på med. Lite visste jeg i 2004 da jeg begynte å bli kontornerd, eller i 2012 når jeg skrev dette blogginnlegget, at dette skulle bli et av de viktigste verktøyene mine når jeg ble ferdig med doktorgraden i endringsledelse.

Jeg har alltid vært opptatt av de materielle forutsetningene for sosialt liv - og har både et grunnfag i arkeologi, samt spesialisering i sosioteknikk fra doktorgradsarbeidet. Det å ha fysiske virkemidler gjør at endringsledelse kan få ekstra hjelp. Det å bruke en flytteprosess til å tenke endringsledelse er et altfor ofte uutnyttet strategisk mulighet - og det får jeg muligheten til i Gottlieb Paludan Architects. Og det syns jeg det er verdt å jobbe for, faktisk!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...