Jeg er stolt av at jeg klarte å skrive av meg skammen ved å være sykmeldt i kronikken fra sykemeldt småbarnsmor. For meg var det en lur løsning, men altfor seint.
Jeg er fremdeles sykmeldt. Og jeg vet ikke når det ender, for jeg er fremdeles et ullhode som springer ofte på do. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive av meg utålmodigheten også.
I dag hadde jeg
legetime. Jeg ble overlevert fra min vanlige lege til en legestudent. Min
vanlige lege mente at det var bra for meg å snakke med studentlegen, eller
omvendt. Hun er helt klassisk utladet, sa han om meg. Helt klassiske symptomer
- både fysiske og psykiske. Men så har hun i tillegg en faktor som gjør henne spesiell. Hun intellektualiserer over sin egen tilstand, hun har
nok litt for mye distanse til det som skjer med henne, men så gjør hun det også
på en veldig bra måte. Dette er kanskje den eneste gangen du har fått kjennskap
til pasienten og tilstanden hennes gjennom media før du treffer henne.
