tirsdag 26. mai 2015

New York med #Appexnyc, hva er det godt for?

Jeg har akkurat kommet hjem fra en langhelg i New York, på studietur arrangert av Appex. De ansatte var på bedriftsbesøk. Jeg observerte Appex*. Og jeg må si at jeg er overveldet. Over den flotte byen, men også over opplegget som var gjennomtenkt ned til fingerspissene.

Bloggeren kledd som Appex i veldig praktisk og sammenleggbar vindjakke, i Highline Park. 



New York er byen over alle byer, og det å kjenne at man hører hjemme der også, gjøre ting på overdådig New York-vis, det er så kult. Her snakker vi helikopter og vorspiel i langlang limousin med diskobelysning. Dessuten: Enhver opplevelse av å være på tur med min kjære bekrefter det som kan være vanskelig å se en onsdags morgen midtvinters når det er kaldt og tungt å stå opp. Det å være på tur setter ting i perspektiv.

Jeg er takknemlig fordi jeg får være med på noe som er midt i blinken for det jeg skriver avhandling om. Stipendet som gjør doktorgradsarbeidet mitt til en jobb, kom fordi NTNU ville satse på opplevelsesøkonomi. 

Selv om det å betale for en opplevelse har blitt gjort i tusenvis av år (du tror vel ikke publikum kom gratis inn på Forum Romanum for å se gladiatorkamper?), kom populariteten til uttrykket opplevelsesøkonomi rundt tusenårsskiftet. Pine and Gilmore lanserte opplevelser som en fjerde økonomisk ytelse etter råvarer, produkter og tjenester (de tre første). Den ene er prosessingeniør, den andre er antropolog - begge er konsulenter. 

Nå kommer opplevelsesøkonomien for fullt, sa de, og sa samtidig at virksomheter som vil følge med i timen må passe på å tenke på opplevelser når de lager hva enn de lager. Opplevelser kan selges alene, eller som markedsføring eller tillegg til eksisterende produkter eller tjenester.  

Og på den måten var de med og skapte hypen de beskrev. Det kom massevis av bøker om det etter deres 1999-publikasjon. 

«Å skape opplevelser. Fra OK til WOW!» var en markedsføringsbok på norsk, og de hadde en av mange ulne definisjoner: 

For en opplevelse betaler kundene for å tilbringe tid for å nyte en rekke minnerike hendelser, som en virksomhet iscenesetter. Det som tilbys er noe man vil huske og det engasjerer oss eller berører oss på en personlig måte (Mossberg 2003; 13; Mossberg 2007)

De definisjonene er virkelig ubrukelige hvis vi skal se på verdiskapning. Når kunden er en privatperson er det veldig vanskelig å vite hvor mye man vil betale for en minnerik opplevelse. Ofte krever det at en del av forberedelsene er skjult. Som privatperson vil man gjerne ikke vite at guiden har trent på timingen på historien hun forteller sammen med en skuespiller. Du vil vite at hun forteller historien spesielt til deg fordi du inspirerer henne til å huske på noe som ikke alle de andre får høre.

Appex er i en særstilling med tanke på opplevelsesøkonomi. De har virkelig forpliktet seg til mottoet sitt: "En bedre opplevelse!"

Jeg tenkte meg at det var mye lettere med virksomheter enn privatpersoner. Derfor valgte jeg å fokusere på opplevelser som hadde et formål utover det å være en del av folk sine personlige historier. Opplevelsen skal bidra til et eller annet til en bedrift. Når virksomheter betaler for opplevelser betaler de dobbelt: for det første for den som arrangerer, og for det andre betaler de lønna til dem som opplever og som ikke gjør den jobben som ellers gir penger inn i kassa.

Mer spesifikt skriver jeg om folk som leverer inspirasjonsforedrag og prosesser som skal føre til utvikling i en bestemt retning med bestemte verktøy. Det viste seg for min del at det var mye mer interessant for meg å fokusere på de som leverer enn de som kjøper. Kjøperne var såpass uklare på hva de ville ha ut av det, og de hadde dessuten fått det meste av tankegodset sitt av dem som leverer.

Det kan godt være at det var mitt hovmod. Jeg hadde lest meg opp til tenna på hva man kan få ut av opplevelser, og jeg syntes ikke at bedriftsfolka leverte reflekterte nok svar. Men en annen grunn, som er morsommere å skrive om, er at pengeøkonomi bare er en av flere økonomiske sfærer der vi håndterer ressurser. Familie, kjærlighet og gode opplevelser kan ikke kjøpes for penger, sier vi. 

Når virksomheter betaler for opplevelser betaler de dobbelt: for det første for den som arrangerer, og for det andre betaler de lønna til dem som opplever og som ikke gjør den jobben som ellers gir penger inn i kassa.


Sfæreoverskridende saker er ofte tabu på et vis. Bare kjenn på følelsen av at folk tok yrke som «amme». Morsmelk er en ressurs som bare skal leveres av mor, eller på flaske. Få vil si at de ammer fordi det er kostnadsbesparende.

Et liv, på samme måte, er ubetalelig. Juridisk sett er livet uvurderlig, som er grunnen til at man får fengselsstraff og ikke bot for å ha drept noen. Det høster stor motstand hver gang man skal begynne å regne på menneskeliv. Deltaprosjektet i Nederland organiserer alle dike-prosjektene som skal forebygge oversvømmelser i Nederland. Det var omstridt når de tok inn verdien av et liv som to millioner euro.

Det ble med i regnestykket, men da måtte det presiseres at det gjaldt bare verdien av å redde et menneske, det gjelder hverken for å ta liv, eller for å produsere nytt liv.

Det som var interessant med Deltaprosjektet, var at når man begynte å regne med verdien av liv, fant man ut at demningen måtte være enda høyere enn før det var med i regnestykket!

Poenget her er ikke at vi skal regne på alt mulig, men at det fins grunner til at det er motstand mot å vurdere ressurser fra ulike sfærer opp mot hverandre. Derfor er vi ikke særlig gode på det.  Jeg mener dessuten at det er såpass store usikkerheter her, at det er meningsløst å operere med tall. Det betyr ikke at vi ikke skal se verdiskapingslinjene, for det er da først vi kan sammenligne en type praksis med en annen type praksis, og man kan være litt lurere i bruken av ressurser.

Sist jeg var på tur med Appex, skrev jeg blogginnlegg om at på tur gjør vi noe konkret ut av det abstrakte begrepet Appex, som er en samlebetegnelse på alle tjenestene de leverer. Det er en iscenesettelse som gjør at både de ansatte, og de som får høre historien om turen, kan forstå litt av hva det er å gjøre Appex. Den gangen hevdet jeg at det fantes bedre måter å bruke ressursene på.

Nå har jeg forandret mening. Appex er i en særstilling med tanke på opplevelsesøkonomi. De har virkelig forpliktet seg til mottoet sitt: "En bedre opplevelse!" Jeg tror at det gjør at de tenker annerledes rundt opplevelsene. De som kjøper og leverer opplevelsene er de samme. Det er så mange detaljer de har tenkt på, at hver nye ting overvelder oss: «nei, nå tror jeg ikke på at de kan ha tenkt på noe mer». 

Som da vi fikk se koffertene våre: Wow!




Som da vi kom på hotellrommet og fikk utprintede muffins med logo. Og personlig velkomsthilsen. Wow! (Forstørrer du denne ser du hvem jeg har lånt bildet av!)



Når vi spiser frokost er det en diger billboardskjerm et par etasjer over på den andre siden av gata. Den ønsker oss velkommen til New York og forteller oss at vi er Appex. Wow!



Når vi kommer til middag og det er personlige navnekort som forteller hvem vi alle er! Wow!

 


Mastercard har selvfølgelig tatt steget inn i opplevelsesøkonomien ved å gi oss frasen man kan bruke for alt dette:

Priceless!




Nå har jeg ikke snakket med Tore, Tore og Jorunn, de som har jobbet mest med dette, om hva de har tenkt, men det håper jeg at jeg får gjort. Det hadde vært morsomt å sammenligne tankene om effekt. 

For til tross for at jeg fremdeles jobber med halv fart og blir fort sliten for tida, har jeg tenkt masse på verdiskapingslinjene ved opplevelser. Jeg tror at det sannsynligvis, akkurat som det nederlandske prosjektet, viser seg at hver krone brukt på New York er verdt det!


               
               

*Det skal sies, at det hadde vært utrolig kult hvis selskaper hadde betalt for å ha en antropolog som meg på feltarbeid, mot en analyse eller to i etterkant. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde jeg selvfølgelig sagt ifra. Denne bloggen er fullstendig reklamefri, og grunnen til at jeg fikk bli med var at jeg var følget til Eivind som er systemutvikler i Appex. 

Denne bloggen er drevet av de samme midlene som finansierer doktorgraden, siden jeg mener at det å skrive blogg er bra oppvarming og trening for å kunne skrive akademisk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...